I Tromsø, der vinden river i husveggene og nettene er lange, har Sjarmtrollan IL sitt hjem, og det er her vi finner Simen Johansen. Han har vært med siden oppstartsåret 2009 og ble værende som en av grunnpilarene i et lag som har vokst fra en idé til en legende. Med sine 32 år, en skarpt hugget stahet og et hjerte som alltid banker for spillerne, har han sett seg selv forvandles fra en ambisiøs ung spiller til en strategisk mesterhjerne på sidelinja. Draktnummeret hans? For lengst forsvunnet, som minner om gamle slag i klubbens historie. En fortapt legende, et nummer som ble værende i tidenes dype skygger.

Simen er ikke bare en trener; han er ildsjelen som driver laget videre, år etter år. Hans styrke er et temperament som kombinerer rå stahet med omsorg for gutta sine, og en arbeidskapasitet så enorm at det sies han kunne ha flyttet fjell – og til og med hatt tid til å male landskapet etterpå.

Favorittminnet? En magisk affære om et sportsgulv fra håndball-VM i Frankrike, et eventyr som startet med en telefon og endte med hele laget skrapende og skrubbende for å fjerne hver dråpe klister. Tromsø, lille Sjarmtrollan, hadde fått tak i et gulv som var forbeholdt de største. Klisteret under fingrene, latteren fra spillerne rundt, og et lysshow som fikk hallen til å glitre som en scene fra Champions League. Dette var Sjarmtrollan – gutta, lyset, drømmene som kom til live. «Faen,» sa Simen til seg selv da han så gutta ta det første trinnet på gulvet. «Nå er jeg stolt.»
Og ritualene hans, de er like mytiske som mannen selv. Før hver hjemmekamp svinger han alltid innom Mix på Isrenna – en slags hellig plikt, som om han trengte den lille biten av normalitet før kampene drar ham tilbake inn i en annen verden.

Mann og myte – historier fra Covid og svenske farvann
Det var en tidlig kampdag under pandemiens strenge grep, og Simen, alltid kjørende og alltid i tankefulle baner, bommet på avkjøringen til Halden. Plutselig var han på svensk jord, en feilnavigasjon som førte ham over Svinesundbrua. Panikken eksploderte – han så for seg halve laget satt i karantene og kampene smuldre bort. Men med rask vending, en dose sjarm og en noe humoristisk grensevakt, slapp han unna uten en ufrivillig karantene.

Drømmen, laget og hjertet som banker for Sjarmtrollan
Simens motivasjon er klar som krystall – spilleren som tør. De som går inn for det med hud og hår, som løper ut på parketten med intensjon om å skape noe magisk. Det er de som gir ham styrke, de som minner ham på hvorfor han i det hele tatt setter foten på sidelinja. Vegard Gamst, mannen som alltid har et nytt musikalsk eksperiment på lager, Uros, lagets klovn, og Tobias Schjetne, han som aldri taper en løpsduell – det er laget, kompisene, krigerne som har fått Simen til å kalle Sjarmtrollan sitt andre hjem.
Simen Johansen er kanskje «ytterst på benken,» men i alles øyne er han midt i hjertet av Sjarmtrollan.